Hvorfor i all verden snakke om døden? Hvis du leser videre, vil du kanskje forstå.

For snart 5 år siden (om 4 mnd.) fikk jeg en søndag kveld et lett hjerneslag. En ørliten blodpropp som forandret hele mitt liv og hele min verden. Jeg mistet førligheten i venstre side. Jeg mistet dermed evnen til å gå normalt, til å vaske, stelle og kle på meg, til å spise med kniv og gaffel, til å løfte, holde rundt ting.  Jeg mistet evnen til å regne, kunne telle til 13, men ikke + og -,  forsto ikke klokka eller pengeverdi. Jeg mistet koordineringssansen, konsentrasjonsevnen og logikken.

I MINE ØYNE MISTET JEG LIVET!

Hvorfor jeg så tenker på døden nå?  Vel, det har gått opp for meg at jeg har tenkt på den hele tiden siden dette hendte. Jeg har rett og slett ikke latt vær å tenke på den. Den har vært i meg som en, ja, som en mare. Jeg har mange ganger tenkt: Hva er vitsen? Hvorfor fortsette? Ikke ta mitt liv, nei, det var aldri tanken, bare gi opp. For kampen til å komme tilbake, for å reise seg, gang på gang, har vært hard. Hardere enn noen har kunnet forestille seg. Jeg var spesiallærer på barneskolen. Jeg elsket min jobb, men hadde ingen mulighet til å fortsette. Jeg hadde barn, men de var voksne og ”trengte” meg strengt tatt ikke. Og mannen min? Han ville jo klare seg, mente jeg. Og hva skulle jeg da kjempe for? Jeg kunne jo like gjerne bare gi opp?

Men skal jeg si deg noe rart? Det har ikke gått slik. Jeg kunne rett og slett ikke klare å gi opp! Jeg fikk den styrken jeg trengte for å prøve litt til, og litt til. Og vet dere hvorfor? Det har nemlig gått opp for meg i natt. Jeg har nemlig oppdaget en svært vesentlig ting:

DØDEN, DEN KOMMER ETTER LIVET!

Hvordan er så livet mitt nå?

Jeg går helt normalt, ja, det vil si, jeg er så tykk at jeg vagger litt, og homper litt når jeg er sliten, men jeg går! Jeg kan vaske og stelle meg selv, og kle på meg uten problemer. må ha hjelp på de verste dagene, men det skyldes fibromyalgi og hjelpen ER der! Jeg spiser pent, og jeg kan holde rundt det jeg vil. Jeg kan telle så langt jeg vil, skjønner ikke alltid tallene når jeg ser dem, og kan ikke regne i hodet, men pytt sann, det finnes kalkulator! Klokka kan jeg, ja, ja, så bommer jeg litt innimellom, men der går buss litt seinere også! Pengeverdi...glad jeg ikke er helt trygg der enda, for da kan jeg handle som jeg vil J Koordineringssansen...jeg finner hver eneste garnbutikk på jordkloden om jeg vil! Konsentrasjonsevnen...har dere sett noen av de sjalene jeg har strikket? Logikken...jeg har skrevet oppskrifter, laget bok og trykket den selv...og løser Sudoku! I MINE ØYNE LEVER JEG!!!

Og hva er så vitsen med livet? Jobben min nå, det er å leve! Det er å være kone, mamma, svigermor, ”Mor” til mine barnebarn,  søster, svigerdatter, venn, ja, bare være til, DET er vitsen. Og det gjør jeg.

ERGO: JEG LEVER!!!

Why on earth am I talking about death? If you continue reading, you might understand.

About 5 years ago (in 4 months) I had a light stroke one Sunday evening, a tiny blood-clot that changed my whole life. I couldn’t use my left side. So I couldn’t walk normal, I couldn’t wash myself, get dressed, use my knife and fork, hold anything. I couldn’t count, well, I could up to 13…, but not + and -, I couldn’t tell the time or the value of money. I lost my coordinating-, concentration and logical skills.

IN MY EYES I LOST MY LIFE!

So, why am I thinking of death now? Well, I suddenly realized that I have been thinking of it ever since this happened. It’s been like a constant nightmare. Several times I’ve been thinking: What’s the point? Why continue? No. Suicide was never a thought, just giving up. Because the fight to get back has been tough, tougher than anyone could ever imagine. I was a teacher, loved my job, but was unable to continue. I had kids, but they were grown-ups and didn’t “need” me.  What about my husband?  I thought he’d manage. So what to fight for? Why not just give up?

Want to hear something strange? It didn’t work out that way. I just couldn’t give up! I got the strength I needed to try a little bit more, and some more. And do you know why? I suddenly understood this tonight:

DEATH COMES AFTER LIFE!

And how is my life now?

I’m walking normally, OK, so I sway a bit, but that’s because I’m a bit too heavy…, but I walk perfectly in my eyes! I can take care of myself in every way, I some days need some help, but that’s because of my fibromyalgia, and I GET help! I eat neatly, and I can hold what I want. I can count as far as I want, I don’t always recognize numbers, and I can’t count in my head any longer, but who cares? I have a calculator! The time, well, I do some misses there, but there’s always a next bus! Money, well, this one I’m pleased I am having trouble with, I just use all I need to!!! My coordinating skills…I can find every single yarn-shop on earth if I want to! My concentration…have you seen some of the shawls I have knitted? And my logical skills…I have written patterns, made a book and printed it myself…and I do Sudoku! IN MY EYES I’M LIVING!!!

So, what’s the point of life? Well, in my case: my job here is to live! It’s to be a wife, mother, mother-in-law, grandma, sister, daughter-in-law, friend, yes, well, just be here, living, THAT’s the point. And I’m doing it.

SO: I’M ALIVE!!!